En relativistisk pendler

Anh Nga Longva er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen.
Du har kanskje sett henne som foreleser i faghistorie. Med stålkontroll har hun ledet
kull etter kull gjennom tung teori. Det går rykte om at hun er veldig streng, Longva. Men
streng, var det siste adjektivet som kunne beskrive professoren som møtte
Kula Kula over en kopp kaffe.

Navn: Anh Nga Longva
Født: 1949
Stilling: Professor
Sivilstatus: Gift

Når jeg spør om hun trives i Bergen, sier Anh Nga Longva at det gjør hun.
Men det er ikke stedet i seg selv som er viktig – det er menneskene der som er
viktige, sier Longva.

Og det er heldig, for antropologiprofessoren oppholder seg sjelden lenge på samme sted.
Helt siden hun var lita jente i Vietnam har hun reist, og hun reiser mye fortsatt.
Men det går fint, sier Longva,

- Jeg jobber nemlig så godt på flyplasser!

Over en kaffekopp (sort, med litt sukker) velger hun ordene sine med omhu.
Hun tenker før hun snakker, Longva. Med all reisingen et liv som antropolog innebærer,
og med en diplomatpappa og senere en diplomatektemann, begynner jeg nesten å
lure på om hun er like mye over jorda som hun står på den.

Hvor mange år har du pendlet til Bergen egentlig?

- Ja, det begynner å bli lenge, det kan jeg nesten ikke huske! Det er så komplisert,
jeg er et forvirret menneske, ler Longva.

- Først var det bare mellom Bergen og Oslo. Min mann fikk en stilling i Tyrkia, så da
pendlet jeg mellom Oslo, Ankara og Bergen. Fire år senere ble det mellom Oslo,
Damaskus og Bergen, og samtidig dro jeg til Libanon på feltarbeid, forklarer Longva
mens hun rører ut sukkeret.

Longva tok magister- (det het jo det den gangen) og doktorgraden sin i Oslo, hvor hun
skrev om vietnamesiske flyktninger i Norge, og deretter om arbeidsmigrasjon til Gulfen.
- Og akkurat da jeg var ferdig med doktorgraden ble det utlyst en stilling her i Bergen
knyttet til temaet mitt, midt i blinken for meg, så da ble det Bergen, forteller Longva.
- Ja, og så hadde jeg jo veldig respekt for Grønhaug, det var jo veldig spennende å
få være på samme institutt som ham, ler hun.

Når Longva smiler, følger hele ansiktet med i latteren. Det er lett å la seg narre av det
ungdommelige utrykket i øynene hennes, for Longva har faktisk levd en stund. Hun har
ikke alltid vært antropolog heller, hun utdannet seg først til simultantolk for FN i Genève.
- Jeg fant antropologien veldig sent. Først studerte jeg språk ved universitetet i Genève.
Det er en spesiell skole der, for internasjonale tolker rettet mot FN. Men jeg syntes
det var veldig kjedelig å bare gjenta noe noen har sagt, jeg ville jo mye heller tolke
kulturer enn språk!

I Genève møtte Longva sin mann, og hun flyttet med ham til Norge i en alder av 22 år.
- Det var som å begynne på nytt med alt. Og i starten bodde jeg ikke så mye i Norge
heller, min mann er jo diplomat så vi flyttet mye rundt da også. I tillegg fikk jeg to barn
i denne perioden, så da var det ikke noe tid til overs til å begynne med antropologi!

“For meg er det mer enn et fag, det er en måte å leve på.

Longva bodde en periode i Egypt med sin mann på denne tiden, og det var her hun
ble interessert i islam. Dette førte henne til å studere religionshistorie i Oslo. Men slik
det ble undervist den gang var det for mye fokus på tekst og ikke nok på praksis
for FN-tolken.

- Jeg forstod at jeg var mest interessert i det levde islam, ikke bare i tekstene.
Derfor gikk jeg over til sosialantropologi, og da ble jeg frelst!

Longva forteller med et smil at antropologien alltid har vært en del av henne, uten at hun helt har
visst det selv.
- Jeg har bodd i så mange land. Og i min familie er det fem barn, og alle er gift med ”utlendinger”,
så det har alltid vært mye kulturelle greier. Alle måtte prøve å forstå og tilpasse seg hverandre når vi
møttes. Så antropologien er noe jeg alltid har levd med. For meg er det mer enn et fag, det er en måte
å leve på.

Samtidig med at Longva underviser på universitetet, holder hun på med tre prosjekter om Libanon.
- Det er litt komplisert dette også, ler hun, mens hun forteller at hun i slutten av juni reiser ut i felten igjen
i en måneds tid. Og feltstedet er ekstra spesielt denne gangen, det er nemlig blant mennesker i Midtøsten
som Longva har møtt før.

- Jeg har faktisk funnet mine gamle skolevenninner! Ja, vi har ikke hatt kontakt på hundre år, men så møttes
vi, og det var veldig rørende. Nå er vi jo middelaldrende kvinner alle sammen, og de har blitt mine
informanter.Det harhjulpet feltarbeidet mitt veldig mye, men så er det jo fantastisk lett å komme i
kontakt med folk i Libanon da. Det føles litt som å komme hjem!

Som diplomatbarn bodde Longva i Tyrkia med sin familie. Hun gikk på fransk skole hele oppveksten i Ankara,
og senere på kostskole i Beirut på 60-tallet. Det må ha vært slik Longva lærte seg alle de språkene
det går rykter om at hun kan, men når jeg spør hvor mange hun snakker flytende, avfeier hun meg.

- Åh, jeg snakker ingen flytende! Jeg snakker alle språk veldig dårlig, jeg er jo elendig i norsk, påstår
hun hardnakket.
Engelsk, fransk, spansk og vietnamesisk lærte Longva på skolen. I Norge lærte hun seg norsk, og mens
Longva og mannen hennes bodde i Egypt, lærte hun seg like gjerne arabisk i tillegg.
- Da vi bodde i Tyrkia nylig prøvde jeg å lære meg tyrkisk, men det gikk ikke så bra. Det er så morsomt,
man strever med å lære disse høflighetsfrasene som takk og unnskyld på tyrkisk bare for å høre at ekte
tyrkere sier ”merci” og ”sorry”!

Blir du ikke ofte språkforvirret?
- Litt. Men du kan vel si at jeg knytter språk til forskjellige områder i livet! For eksempel: antropologi for
meg foregår mest på norsk og engelsk, ikke på vietnamesisk. Barnestell, det er norsk. Matlaging, det er
fransk og norsk. Men mest norsk da, jeg lagde ikke så mye mat før jeg kom til Norge skratter hun og
drikker opp kaffen.

“Matpakke er veldig rart. Og utedo, uff det er det verste!

Longva trodde aldri at hun skulle bli professor da hun var lita jente. Ikke tolk heller for den saks skyld,
Longva ville bli musiker.
Men det måtte være et instrument man kunne reise med selvfølgelig, så hun vurderte en stund å bli fiolinist.
- Jeg kjedet meg på skolen, så det å bli lærer var det siste jeg kunne tenke meg å bli. Det var to ting
jeg kunne tenke meg da jeg var yngre, og det ene var å spille fiolin. Men jeg var ikke musikalsk.
Jeg pleier å legge skylden på mine foreldre, de var ikke strenge nok mener jeg, de skulle presset meg mer,
spøker hun.
- Ja, og arkitekt, jeg liker arkitektur.

Hva gjør du når du ikke er på jobb?
- Jeg leser. Jeg er et kjedelig menneske. Og så reiser jeg jo. Jeg elsker å reise med bil. Vi kjørte på kryss
og tvers av Tyrkia nå nylig, det var helt fantastisk. Med bil kan du stoppe hvor som helst og når som
helst, og så treffer du folk du ellers ikke ville ha møtt.

“Vi kommer ingen steder hvis vi insisterer på at vår levemåte er den eneste og beste.

Turer i skogen derimot blir det ikke så mye av. Nordmenns forhold til tur ja.
Longva forteller at det beste og lengste “feltarbeidet” hun har gjort noen gang er nettopp her i Norge.
Litt småskuffet forteller hun at det var refleksjoner rundt nordmenn som fikk norsk media til å kaste
seg over henne.

- Ja, det er morsomt det der. Jeg publiserer bøker og artikler om Midtøsten, og ingen er interessert.
Men så skriver jeg en liten artikkel om Norge, og da…
Longva ler og gestikulerer. Det ble en del skriverier i etterkant av hennes artikkel i Norsk Antropologisk
Tidsskrift, som handlet om nordmenn og høflighet.

- Det var mye jeg syntes var rart da jeg først kom hit. Som å gå tur alene i timevis uten å snakke med
noen for eksempel. Mitt første besøk i Norge var om vinteren og det var kaldt. Min mann tok meg med
til Sognsvann, og vi gikk og gikk. Masse folk var ute og gikk. Men ingen sa noe, det var helt stille!
Så til slutt måtte jeg spørre ham: ”hvor går vi? Hvor skal vi til?” ”Ingensteds”, svarer han, ”vi bare går”!

- Jeg går jo tur jeg også, jeg liker jo å gå med familie og venner, og vi skravler mens vi går, men det
der å gå som om det var et arbeid i seg selv? Det er merkelig! Og matpakke, matpakke er veldig rart.
Og utedo, uff det er det verste!

Hva er det viktigste antropologien kan lære oss tror du?

Longva tenker en liten stund. Hun har sluppet grepet om kaffekoppen og sitter med hendene i fanget.
Hun ser liksom så ung ut, og igjen tenker hun seg godt om før hun svarer.

- At antropologi er et våpen mot etnosentrisme. Man trenger ikke være antropolog for å være flink til å
se ting fra andres ståsted, men ikke alle er så heldige!
Den kulturelle selvsikkerheten som mange gir inntrykk av at de har, den er litt farlig synes jeg. Man skal
være villig til å høre på andres meninger. Vi kommer ingen steder hvis vi insisterer på at vår levemåte er
den eneste og beste.

For Longva er nemlig relativist, avslører hun.
- Jeg ville valgt relativisme om jeg måtte altså, med alle de svakhetene den innebærer. Relativisme har
blitt utsatt for mye kritikk, men jeg har flyttet så mye, og lært at det er store kulturforskjeller.
Slik jeg tenker, så er det så mange i verden som ikke er relativister, så da kan det ikke skade at noen er det!

Tekst og foto: Aase J. Hjelde

Lagt ut: 22.04.2009. | Kategori: Nyheter
| Comments Off

---