Antropologer i søkelyset

Runar Døving, Unni Wikan og Tone Bringa er noen av sosialantropologene i Norge som aktivt deltar i den offentlige debatten. De mener alle at dette ikke alltid er like lett.
- Man bør velge sine kamper med omhu, mener Tone Bringa.

.

.

.
.

- Ofte føler jeg at jeg bare burde holdt kjeft i stedet for å si noe,sier Runar Døving.

Døving har erfaring med at hans sitater ofte blir redusert til å være for eller i mot, selv om han i utgangspunktet kanskje var både for og i mot. Og han er ikke alene med å ha inntrykk av at journalister har en bestemt agenda før de ringer.

- Norsk media har et veldig homogent uttrykk, og det er lite rom for utdypelse og drøfting. Dette er jo motsatt av det antro­pologer læres opp til, og det fører nok til at mange blir ekstra forsiktige med å uttale seg, bek­refter Bringa.

Egne kronikker

Bringa mener at det kan være vanskelig å formulere kom­plekse saker på korte og enkle måter, men det er som regel det media vil en skal gjøre.

- Om jeg skal delta i debatter foretrekker jeg å skrive egne kro­nikker, forteller Bringa.

Døving er enig. Han foretrek­ker å bidra i offentlige debatter der han selv har kontroll over informasjonen som han kommer med. For eksempel når debatten er direktesendt på radio eller TV, eller man kan skrive selv.

- Med all kulturkampen og selv­godheten som er i dag, og det lille fokuset på resten av verden er det klart vi burde skrive. Jeg synes det er en plikt jeg! I min jobb-beskrivelse står det at jeg skal undervise, formidle og for­ske. Formidle egne forskningsre­sultater er dermed en viktig del av jobben, ivrer han.

Også Wikan mener det er en samfunnsplikt å dele den kunns­kapen man har, om en har fag­kunnskap om saken.

- På en annen side har jeg res­pekt for de som velger å ikke ut­tale seg. Det må bli opp til hver enkelt. Men det er viktig å uttale seg tydelig, presiserer hun. Wi­kan mener frykten for å bli feil­tolket er antropologens egen feil.

- Om jeg har blitt feiltolket tar jeg selvkritikk på at jeg ikke har uttalt meg tydelig nok, sier hun.

Et problem blir likevel at antro­pologer ofte føler at de må kunne  ting veldig godt for å kunne ut­tale seg om de i offentligheten.

- Man er så veldig klar over hvor lite man kan, sier Bringa.

- Jeg mener absolutt antrop­ologien har mye å bidra med til samfunnet, og jeg oppfordrer de yngre og fremtidige antropolo­ger til å gjøre dette i størst mulig grad.

Unni Wikan

For det kommer jo an på hva de vil snakke om også, journaliste­ne. Wikan nøler når det kommer spørsmål som handler om mer generelle tema, saker man for­ventes å svare på bare fordi man er antropolog og samfunnsviter.

- Da er jeg mer selektiv i forhold til om jeg vil uttale meg. Jeg synes man skal holde seg innen­for sitt fagfelt og ikke drive med ”synsing”, sier hun.

Det å være frempå i media kan også bringe med seg problemer, også på et personlig plan.

- Jeg uttaler meg ikke for å bli populær, forteller Døving, men når jeg blir indirekte beskyldt for å være PR-kåt, ja da blir man jo litt lei seg. Det er ikke det at det er så gøy å være i media, det skaper jo mest ubehagligheter.

Politisk betente saker

Spesielt kan det være vanskelig når antropologer blir bedt om å uttale seg i politisk betente sa­ker. Dette er noe både Bringa og Wikan har opplevd mye av.

- Det er selvfølgelig mye i forhold til Midtøsten og islam, i forhold til kultur og æresbe­grepet. Dessuten er det gjerne sa­ker om krysskulturell forståelse generelt, forteller Wikan.

Bringa kan også fortelle om det faglige dilemmaet.

- På den ene siden føler man ofte ansvar for å forsvare mi­noriteters sak, spesielt i forhold til menneskene det gjelder. Likevel kan det være både faglig og følelsesmessig vanskelig å in­volvere seg for mye; det kan gå på den faglige integriteten hvis man møter mye kritikk. Det kan nok føre til at mange velger å ikke engasjere seg, sier Bringa.

- Ofte føler jeg at jeg bare burde holdt kjeft i stedet for å si noe.

Runar Døving

Bringa mener det er opp til hver enkelt om de ønsker å være med i den offentlige debatten, men at hun selv har valgt å engas­jere seg. Hun har tidligere mot­tatt trusselbrev og opplevd ube­hagelig og aggressiv oppførsel på møter fordi hun har uttalt seg om en sak.

- Jeg har møtt mange vanske­ligheter. Slikt kan slite på en, og det er ikke ubegrenset hvor lenge en kan drive på med sånt. Man bør velge sine kamper med omhu, sier Bringa.

Holdningen til antropologer som uttaler seg offentlig har blitt bedre med de siste årene mener Wikan. Også Bringa har inntrykk av at de fleste er posi­tive til det at man bidrar med den kunnskapen en har.

- I hvert fall her på instituttet, sier hun.

Kan avkle stereotypier

For det er absolutt ikke alltid negativt å bidra med sin kunns­kap. Spesielt gjelder kanskje dette saker som angår dem som ikke blir hørt.

- Det at antropologer gjerne studerer dem som kanskje ikke har så stor stemme i offentlighet­en gir et visst ansvar. Også det at man har vært på feltarbeid og blitt knyttet til disse men­neskene, gir en plikt til å snakke deres sak, mener Bringa.

- I tillegg kan antropologer i media være med på å avkle ste­reotypier av ”de andre”. Dette er jo utrolig viktig, for stereotypier kan fort føre til fordommer, som ofte er kilde til konflikt, over­grep og urettferdig behandling, fortsetter hun.

Men om antropologer i utgang­spunktet bør delta i offentlige debatter, er Bringa, Døving og Wikan enige.

- Jeg mener absolutt antrop­ologien har mye å bidra med til samfunnet, og jeg oppfordrer de yngre og fremtidige antropolo­ger til å gjøre dette i størst mulig grad. Selv synes jeg det er veldig givende å kunne uttale meg og delta i offentlige debatter. Vi må huske på at en ikke har anled­ning til slikt i alle land, sier Wi­kan.

Tekst: Aase J. Hjelde, Hildur Thorarensen, Mari-Louise U. Stephan
Foto (Bringa) : Aase J. Hjelde

Lagt ut: 13.11.2009. | Kategori: Nyheter
| Comments Off

---