På jakt etter feltarbeiderdrakten
Finnes feltarbeiderdrakten?
For mange bachelor- og ferske masterstudenter fremstår feltarbeidet som noe diffust og uklart de ikke helt vet hva er. Kula Kula spurte seks masterstudenter som snart reiser på feltarbeid om deres forventninger til denne ”rite de passage”. Ane Straume og Aase Hjelde kom hjem fra sine feltarbeid i sommer og prøver i denne artikkelen å svare så godt de kan på hvordan feltarbeidet egentlig er.
.
- Hva om ting ikke er ”sånn som de skal”?
- Jeg skulle undersøke bruk av internett i en indisk landsby og så var det ikke internett der, sier Aase. – Og jeg skulle se på malaria på Salomonøyene,og så var det ikke malaria på øya jeg reiste til, sier Ane.
- Men hva gjør man om slike ting skjer, da?
- Man må bare lære seg å snu på en femøre og prøve å finne ut av noe annet, sier Aase.
- Det viktigste er at man Ikke klamrer seg til prosjektbeskrivelsen, mener Ane og legger til:
- Men selv om du finner ut av noe annet enn det du hadde planlagt, betyr ikke det at prosjektbeskrivelsen var unyttig.
- Hvordan kommer man seg backstage egentlig?
- Jeg bodde hos en familie. Jeg ble jo mer og mer kjent med dem etter hvert som tiden gikk, men hvor nær de lot meg komme vet jeg jo ikke, forteller Aase.
- Slik vi har lest om det i litteraturen høres det jo ut som om frontstage og backstage er to atskilte områder, slik er det jo ikke. Jeg følte det som en gradvis prosess. En dag noen uker og så tenkte jeg NÅ forstår jeg det! Med et seks måneder langt feltarbeid har man bare så vidt begynt å skrape overflaten, sier Ane.
- Er det slik at man blir en slags irriterende utenforstående person? Kommer man til å føle seg dum?
- Ja, svarer Ane og Aase i kor.
De levner liten tvil om at man kan føle seg ukomfortabel med rollen som ”irriterende groupie”.
- Og så kan man føle seg veldig ensom, legger Aase til.
- Er det veldig intenst i begynnelsen av feltarbeidet?
- Akkurat det er veldig individuelt. Det kommer jo an på hva slags type feltarbeid man har, mener Ane.
” En dag kunne jeg tenke: Ja, NÅ forstår jeg det! Men så
gikk det noen uker og så tenkte jeg NÅ forstår jeg det!
- For meg ble det veldig intenst i begynnelsen. Alt var nytt. Landsbyen, menneskene, maten, varmen, mimrer Aase.
- Men mangel på intensitet er også viktig å huske. Tiden har aldri gått så sakte som under deler av feltarbeidet mitt. Når det første sjokket var over kunne dagene føles veldig lange. Ane er enig.
– Før jeg reiste så jeg for meg at alt skulle være så spennende og interessant, men av og til er jo ting veldig kjedelig. Selv om det er annerledes enn hjemme betyr det ikke at det er interessant, mener Ane.
- Ja, og så reagerer man jo på irriterende mennesker på felt på samme måte som her hjemme. Det jeg oppdaget var at folk er folk. Man finner kjipe folk og morsomme folk alle steder, sier Aase.
- Klarer man å finne ut det man har planlagt?
- Det er viktig at man ikke er for opptatt av å finne ut det man ser etter. Noen ganger kan det føre til at man ikke ser det som faktisk foregår, sier Aase.
- Men hvordan finner man ”riktig informasjon?”- Det finnes ikke riktig, feil, bra eller dårlig informasjon. Alt er informasjon, sier Ane bestemt.
- Selv om man føler at det ikke har skjedd ”en dritt” bør man prøve å skrive noe hver dag. Det er ikke sikkert du kan bruke akkurat det du har skrevet ned når du kommer hjem, men kanskje minner det deg om noe annet som du opplevde?,
råder Aase.
Selv om det kan virke slitsomt å notere hva man spiste til middag og hva som hang på veggene i huset man var på besøk i, er rådet klart: Skriv!
- Ikke tenk: Ja, dette var så viktig, så det kommer jeg helt sikkert til å huske. Det man ikke skriver, glemmer man, påpeker Ane.
- Hvordan blir man kjent med folk egentlig?
- Vær åpen, hyggelig og høflig mot alle, sier Aase.
Men har man problem med innpass råder Aase folk til å våge å kontakte personer høyt oppe i systemet. I alle fall fungerte dette bra på hennes feltarbeid i India.
- Jeg hadde ingen kontakter da jeg kom til India. Jeg ville ha kontakt med en organisasjon som driver med et datamaskinprosjekt i det rurale India. Jeg sendte e-post til sjefen for hele organisasjonen og endte opp med å få kontakter i en liten
landsby på denne måten. Får man ikke svar av de på toppen, så må man bare kontakte noen andre.
”Folk er folk. Man finner
kjipe folk og morsomme
folk alle steder.
- Og hvordan kommer man inn i det?
- Føler du deg usikker på hva du skal gjøre en dag kan du for eksempel gå rundt i landsbyen og telle ting. Det er en fin måte å bli kjent med området på. Kanskje kan du få noen til å tegne et kart over området. Slike kart kan ofte gi deg et hint om hva informantene dine er opptatt av. Er du i en større setting kan du også prøve å kartlegge litt. For eksempel hvor i byen ulike grupper bor.
- Er det noen som har fasitene på dette her?
Ane og Aase er skjønt enige om at det ikke finnes noen fasit, men for å få et best mulig feltarbeid tror de begge det er lurt å ikke ta for mye ferie underveis. 6 måneder er faktisk ikke så lenge.
- Når blir man antropolog?
- Jeg vil nok ikke kalle meg antropolog før jeg har levert inn oppgaven, sier Aase.
Som mange andre følte Aase og Ane seg ikke som ”antropologer” da de var på feltarbeid.
- Jeg følte meg som ”Ane som er lost”, ikke som ”en antropolog som er lost”.
- Nei, det finnes ingen antropologdrakt du bare kan trekke på deg i det du går inn i ”felten”. Du er og blir deg selv, også i ”felten”, sier Aase.
Tekst: Mari-Louise U. Stephan Foto: Henning Stephan
| Comments Off