Open Access

Open Access blir oftere og of­tere omtalt som fremtidens måte å distribuere vitenskapelige og akademiske tekster og in­formasjon på. Det innebærer i korte trekk at distribusjonen av artikler og arbeider blir sørget for av forskere selv, enten gjen­nom samarbeidsinitiativer og opprettelse av nye, åpne fagfel­levurderte tidsskrift, eller gjen­nom selvpublisering på nettet.

Open Access-fenomenet har vært voksende over tid, og det finnes nå flere internettressurs­er som tilbyr fri tilgang til akademiske artikler og pub­likasjoner som tidligere bare var tilgjengelige for de få ut­valgte med tilgang til univer­sitetsbiblioteker og lignende.

Hvor og når oppstod ’Open Access’?

Naturvitenskapelige og medis­inske fagretninger har lenge be­nyttet seg av åpent tilgjengelig informasjon, da gjerne gjennom uformelle kanaler, selvarkiv­ering, og arkiver på nettet. Av større, mer formelle og organ­iserte initiativer, regnes ’The Bu­dapest Open Access Initiative’ av mange som et av de tidligste og viktigste offentlige signalene på at Open Access var i ferd med å bli et anerkjent fenomen.

Dette initiativet ble startet gjen­nom et møte i ’the Open Soci­ety Institute’ i Budapest i 2002, hvor det etter lang diskusjon ble skrevet ned retningslinjer og an­befalinger rettet mot individer og institusjoner som ønsket å gjøre forskningen sin tilgjengelig på internett, fri for betaling.

Noen av de mest toneangivende strategiene som ble utviklet gjen­nom dette møtet, var anbefalin­ger til forskere om å drive med selvarkivering av sine artikler i åpne, elektroniske arkiver, samt opprettelsen av ’åpne’ tidsskrift­er støttet av forskningsmidler og alternative inntektskilder som ikke baserte seg på salgstall.

Open Access som reaksjon

Bakgrunnen for denne utviklin­gen er imidlertid ikke bare altru­istisk hengivenhet og ideologisk overbevisning; en like viktig faktor er en voksende irritasjon over den makten som store pub­liseringshus slik som Elsevier utøver over akademiske institus­joner og forsknings-biblioteker.

Disse megaforlagene selger ofte abonnementer på akademiske tidsskrift i ’pakker’, noe som betyr at et bibliotek må abonnere på en rekke tidsskrift selv om de bare er interessert i et fåtall av disse. I tillegg er ofte forskere bundet av kontrakter med tidsskrift og publiseringshus, som gjør det vanskelig å publisere artikler i et åpent forum i etterkant.

Mange har begynt å spørre: ”Hvorfor skal penger avgjøre om forskningsarbeider får bli tilgjengelig for de fleste?” – og ”hvorfor skal det være så vanskelig å få distribuert ar­tikler til flest mulig folk?”

Svaret er kanskje rett og slett at publisering og distribuering av akademiske og vitenskapelige artikler har blitt ’big business’ og dermed utsatt for vurderinger som ikke henger sammen med de idealene som ligger i bunn av det meste av akademisk for­skning – nemlig produksjon av kunnskap fri for politisk og økonomisk innflytelse. Heldig­vis ser det ut som om den nega­tive trenden i ferd med å snu.

’Berlindeklarasjonen’ fra 2005, hvor retningslinjer for aka­demiske institusjoner ble utar­beidet, går langt i å anbefale for­skningsinstitusjoner til å pålegge forskere å gjøre kopier av pub­liserte artikler og annet mate­riale tigjengelige for allmennhet­en. Flere og flere forsknings- og undervisningsinstitusjoner har bestemt deg for å gjøre sine pub­likasjoner åpent tilgjengelige.

Norge og UiB

Nylig la Norges Forskningsråd ut retningslinjer som baserer seg på ’Berlindeklarasjonen’. Uni­versitetet i Bergen (UiB) var det første universitetet i Norge til å følge opp, og jobber nå med å gjøre all forskning ved univer­sitetet åpent tilgjengelig gjen­nom ’Bergen Open Research Archive’ (BORA). Bergen hargått lenger enn de fleste andre universitetene i Norge, og ber alle sine forskere å levere inn fagfellevurderte versjoner av sine artikler for offentlig publi­sering av universitetet innen 1. januar 2010. UiB er med dette initiativet også et av de første universiteter i Europa som leg­ger til rette for Open Access!

Og hva med antropologien?

Antropologien er som sagt rela­tivt sent ute med å henge seg på denne utviklingen – spesielt i forhold til naturfaglige og me­disinske fagretninger hvor åpen elektronisk deling av informas­jon og forskningsresultater over har pågått i flere år allerede. Allikevel er det antropologer som nå ser ut til å stå i spissen for en mer radikal tilnærming til åpen deling av informasjon og artikler i samfunnsviten­skapelig forskning, gjennom blant annet internettsider, blog­ger og seminarer, hvor åpen deling av akademisk kunnskap og artikler står på agendaen.

Open Anthropology Coop­erative (OAC) kan stå som ett av mange eksempler på dette. OAC ble etablert mot slut­ten av mai i år, og har allerede oppnådd et medlemstall på nærmere 2000, hvor medlems­basen består av ’modne’ antro­pologer så vel som antropolo­gistudenter på alle nivå. Denne ’åpenheten’ i medlemskapet tyder på at mange antropologer har skjønt at åpent tilgjengelig informasjon og internasjonalt samarbeid går hånd i hånd.

Antropologer er også engasjert i tverrfaglige samarbeidspros­jekter, slik som for eksempel Neuroantropology, som er en fellesblogg for samarbeidende antropologer, samfunnsvit­ere, filosofer og hjerneforskere.

Del av en større samfunnsmessig utvikling?

Åpen tilgang har kommet som en reaksjon på en økt kommer­sialisering av akademisk kunns­kap, og et ønske om å oppfylle vitenskapelige idealer. Disse begrunnelsene er ikke så for­skjellige fra hva som i utgangs­punktet inspirerte tilutviklingen av ’free software’ mot slutten av 90-tallet. Denne linken pekes det også på i Christopher Kelty’s bok ”Two Bits,” som tar for seg kulturelle og samfunnsmessige aspekter ved ’free software’.

Gratisprogramvare blir ofte ut­viklet gjennom samarbeidspros­jekter som har produsert fullgode alternative til dyre og (ukompat­ible) kommersielle varianter. I tillegg er disse ’utviklerne’ ofte opptatt av å følge en etisk ar­beidsmetode gjennom å oppgi kildematerialer og koder for pro­gramvaren som sørger for at alle kan få tilgang, noe som hjelper til med å forbedre programvaren.

Mange har pekt på ’free soft­ware’ som en sosial bevegelse, en kategori som også Open Ac­cess oftere og oftere blir identi­fisertmed. Denne sammenlign­ingen er ikke uproblematisk, i og med at aktørene som del­tar i ’bevegelsen’ ofte har egne agendaer og grunner for å delta.

For Kelty er det viktigste at det gjennom samarbeidspros­jekter slik som ’free software’ og ’åpen tilgang’ faktisk pro­duseres noe: programvare og tekster (i tillegg til samarbeidse­tikk og alternative organisas­jonsformer). Dette burde kunne fungere som et forbilde for ’åpen tilgang’ i antropologien.

Betydningen av Open Access er dermed ikke begrenset til billige­re tidsskrifter og oppfyllelsen av idealer; det er også en skapende kraft som stimulerer til samar­beid og utvikling av nye ideer.

At det er en kobling mellom kunnskap og makt er de fleste skjønt enige i. Betyr dette da at mer kunnskap gir mer makt? Ikke nødvendigvis, men en økt tilgang til kunnskap, koblet med samarbeidsprosjekter, kan øke sjansene for at kunnskap blir mer informert, vurdert og full­stendig enn hva som er tilfelle med en hierarkisk og oppstyk­ket kunnskapsmodell basert på dyre abonnementer, begrenset tilgang til kvalitetsutdanning, og en akademisk tradisjon som belønner ’eksklusiv’ publiser­ing over kunnskapsspredning.

Tekst: Karstein Noremark

http://blog.openaccessanthropology.org/

Lagt ut: 14.11.2009. | Kategori: Nyheter
| Comments Off

---