Portrettet: Kong Triton

Utenfor vinduet er det en regnfri dag, men Edvard Hviding bekymrer seg ikke så mye om regnet. Hviding, sosialantropolog og vår nye instituttleder er nemlig veldig fascinert av vann og spesielt av hav.

- Jeg kunne aldri bodd i inn­landet, sier han når vi prater om hvorfor han valgte Bergen som sin hjemby.

Han slipper en bit brunt sukker oppi cortadoen og smiler fornøyd når han ser at den pløyer seg igjennom et rikelig lag med skum på toppen. Opprinnelig kommer Hviding fra Stavanger. Famil­ienavnet kommer fra en liten øy utenfor vestlandsbyen som i dag heter Kvitsøy, men som en gang i tiden het Hvidingsø. Navnet er et synonym til ordet ”brenning”, et uttrykk som brukes om store bølger som kommer inn på grun­nere vann og bryter. Hvidings bestefar flyttet fra øya og inn til Stavanger, og der har familien blitt værende.

- Jeg vil nok alltid være en bygutt, her i Bergen bor jeg jo midt i sen­trum, på Møhlenpris.

Hviding mener at det må være på grunn av familiehistorien at han ble så interessert i men­neskers forhold til hav. Hviding-forfedrene var sjøfolk, og han forteller meg at han spesielt godt husker å sitte på fanget til sin grandonkel, en gammel sjøulk, og få fortalt spennende røverhis­torier om hvordan det var å seile rundt Kapp Horn, å bli fanget av sjørøvere og å tilbringe første verdenskrig på havet.

- Jeg har spist en del truede dyrearter.

Havet har derfor alltid opptatt Hviding, og etter han ble antropologispire begynte han å se på det politiske, sosiale og økologiske forholdet mellom mennesker og sjø. Men han har ikke alltid visst at han ville bli antropolog;

- Jeg har to eldre brødre som begge jobber som ingeniører og datafolk. Derfor følte jeg vel egentlig at det aldri var noe håp for meg der. Jeg er ikke særlig teknisk anlagt i forhold til mine brødre.

Hviding begynte heller å stu­dere ved distriktshøyskolen i Stavanger hvor han tok mange forskjellige fag. Imens jobbet han som ambulansesjåfør på siden og var mer opptatt av sin karri­ere som musiker. Det var først i 1983, etter han hadde tatt et fag undervist av Robert Ryall med tittelen Arbeidslivets globale so­siologi, at han forlot et lovende rockeband for så å migrere til Bergen og til sosialantropolo­gien.

- Jeg oppdaget et fag der jeg kunne integrere alt jeg var inter­essert i; samfunn, kultur, natur og menneskers tilpasning.

Etter dette fortsatte ballen å rulle for Hviding og han ble stadig mer fascinert av menneskers forhold til hav. I 1986 dro han for første gang til Marovo-lagunen på Salomonøyene for å studere nettopp dette, og han kom ikke tilbake før halvannet år senere.

- Slik var det jo med den gamle hovedfagsordningen. Georg Henriksen, som var veilederen min, sa til meg at jeg skulle bli der så lenge pengene rakk slik at jeg fikk tid til å finne ut av mer.

Grunnen til at Hviding dro til Stillehavet var at denne regionen har et helt unikt forhold til havet.

- På Salomonøyene ser mange folk på sjøen som deres land. Identitet blir ofte skapt i forhold til hjemstedet ditt og i Marovo-lagunen sier folk at de kommer fra selve lagunen, selve sjøen.

- Hvis ungdom sitter med en følelse av at verden er fragment­ert, burde de studere sosialantro­pologi.

Hviding forteller at han er fascin­ert av at folk er bosatt ved sjøen, finner maten sin i sjøen, begraver sine døde i sjøen og i noen til­feller også bygger kunstige øyer oppå dette ”landet” sitt; det siste kan sees i Langalanga-lagunen på Salomonøyene. Øygruppen er imidlertid ikke det eneste ste­det utenfor Bergen og Stavanger han har vært. Et liv som antro­polog medfører en del reising og alle steder bringer med seg noe nytt.

Hva er ditt favorittsted i hele verden?

– Det er et nesten umulig spørsmål å besvare. Jeg har en del steder jeg kan kalle favoritt­steder. Noen av dem ligger til og med på fjellet her i Norge. Det jeg kan si er at jeg har et dypt og rikt forhold til mine favoritt­steder med rot i omgivelsene og menneskene der.

Og slik er det jo ofte, og kanskje særlig for oss som er tilknyttet antropologien. Vi lar oss fasci­nere av samhandlingen mellom mennesker og deres omgivels­er. Vi er kanskje også litt ekstra eventyrlystne og tar ofte tyren ved hornene når vi stilles oven­for nye utfordringer. Når jeg spør Hviding hva det rareste han noen gang har spist er, smiler han og spør meg tilbake

– Hva er egentlig rart?

- Jeg har spist en del truede dyrearter, sier han etter å ha tenkt seg godt om og resonnert en liten stund. Ikke ofte, men tid­vis. Dugong for eksempel. Du­gong er en sjøku, den likner litt på en stor feit sjøløve, men med én svømmefinne. Dugongens hale er sammensatt av en massiv blokk spekk. Den er opphavet til mange havfruelegender fordi den dier barna sine når den lig­ger på ryggen i havskorpa. Jeg har også spist havskilpadder og store flaggermus. Men alt dette er veldig godt!

- Jeg slapper aller best av når jeg tar fram steelgitaren eller ukule­len og kan spille litt hawai‘i-in­spirert musikk.

Hviding tar en slurk kaffe imens han videre vektlegger at urfolk ofte har et særegent forhold til truede dyrearter og at man der­for kommer opp i situasjoner der man må spise politisk ukorrekt mat når man er på feltarbeid.

Når det kommer til livet her hjemme i Norge kan man trygt si at Hviding har nok å finne på til å få dagene til å gå. Kula Kula kan opplyse om at noen av Hvidings arbeidssysler innebærer å være leder for Bergen Pacific Studies Group; leder for det internasjo­nale forskningsprosjektet Pacific Alternatives: Cultural Heritage and Political Innovation in Ocea­nia; han har et langt samarbeid bak seg med UNESCO; han har laget en rekke antropologiske filmer sammen med Rolf Scott; han har vært redaktør for Norsk Antropologisk Tidsskrift, forele­ser for en mengde studenter her i Bergen og har igjen blitt valgt til å være instituttleder.

Liker du jobben din?

- Ja! Til og med å være institut­tleder, smiler Hviding og infor­merer om at å være instituttleder er en tidkrevende affære.

Hva gjør en instituttleder?

- Han eller hun er ansvarlig for total ledelse og drift av insti­tuttet og har fullmakt og endelig ord i alle saker, både i undervis­ning og i forskning. Det er viktig at instituttlederen holder øyne og ører åpne og er dyktig til å delegere arbeidsoppgaver og ansvar.

Det blir likevel lite tid til under­visning og dette synes Hviding er synd.

– Den tiden som blir til overs skal brukes til egen forskning.

Det er litt vanskelig å forestille seg at Hviding har noe tid til overs, men når jeg spør han om hvordan han slapper av, sier han at han er ganske flink til det.

- Det må man være når man har et så krevende arbeidsliv og fam­ilieliv, og når man lever med den antropologiske besettelse hvor man gjennom hele livet egentlig lever to liv.

Som nevnt tidligere er Hviding også musiker. Han spiller gitar i et kjellerband som han mener har en rock ’n roll stil med en noe særegen form for crossover; bass, elgitar, perkusjon (ikke trommer) og vokal.

- Jeg slapper aller best av når jeg tar fram steelgitaren eller ukule­len og kan spille litt hawai‘i-in­spirert musikk. Utenom musikken er Hviding veldig glad i å fiske, og han tar ofte med seg barna når han drar på fisketur. Han liker også å fri­dykke og han forteller at han har blitt for gammel til å fridykke på Salomonøyene, men at han fort­satt driver med dette her hjemme i Norge.

- Nå har jeg til og med fått med meg sønnen min på dette. Det er veldig fint når det man liker å gjøre kan gjøres sammen med barna.

Familien på fire investerte for noen år tilbake i en hytte som ligger sør for Bergen. Her trek­ker de seg tilbake og lever ifølge Hviding en god alternativ livs­form. Hytta ligger på et lite sted der omgivelsene er som tatt ut fra et idyllisk postkort fra Sør­landet.

- Det er bare enda bedre, for det er på Vestlandet, smiler han og tar en siste slurk av kaffen.

Selv etter 26 år med antropolo­gi virker det som han fortsatt brenner for faget og mener at antropologien vil være et uun­nværlig bidrag i forhold til da­gens og fremtidens miljøutfor­dring da den kan komme med kunnskap om globale, sosiale og politiske prosesser på et lokalt nivå. Den kan bidra med alter­native forståelsesformer og han­dlingsformer og foreslå alterna­tive måter å tenke og handle på.

- Antropologien er heldig utrust­et med en ydmykhet for folks helt spesielle tilpasning.

Han mener også at antropologi er det eneste faget som er så hel­hetlig at det tar for seg hva men­nesker gjør og hvordan de tenker i hele verden. Ting som skjer i en del av verden har komparativ relevans for alt annet. Globali­sering gjør oss ikke mer like men mer ulike fordi folk reagerer for­skjellig på globalisering.

- Hvis ungdom sitter med en følelse av at verden er fragment­ert, burde de studere sosialantro­pologi.

Har du noe du har lyst til å si til studentene ved instituttet i dag?

- Ja, først og fremst vil jeg si at jeg er glad for å se at Kula Kula lever igjen og at det er et privilegium å bli intervjuet. Så vil jeg si at døra mi går det an å banke på.

Tekst: Eilin H. Torgersen

Foto: Martin Ølander

Lagt ut: 14.11.2009. | Kategori: Nyheter
| Comments Off

---