Majoritetenes verden; Om fotografi og representasjonspolitikk

Hva er de første bildene som kommer til syne dersom jeg sier Bangladesh? Tenk over det et øyeblikk.

I vår visuelle tidsalder bombarderes vi hver eneste dag av fotografier fra alle kanter. Fra Sør-Asia er de fleste bildene som når frem til oss knyttet til naturkatastrofer og nød, og Bangladesh er kanskje et av de landene som har det mest etablerte bildet som fattig katastrofeland i Vesten. Et slikt bilde er kjent for de fleste av oss, på tross av at bare et lite mindretall har besøkt landet selv. Hvor ofte stopper vi opp og spør oss selv om det kontekstuelle rundt disse bildene, og hvilke konsekvenser det kan ha for menneskene det faktisk gjelder? Hvem sto bak kameraet, hva var grunnen til at bildet ble tatt, og hva finnes egentlig utenfor fotografiets rammer?

En dansk kvinne som jobber for NGOen Swallow fortalte meg en interessant historie. I 2001 ble to danske veiingeniører kidnappet fra Chittagong Hilltracts. Området har en lang og kompleks historie, men kort fortalt har urbefolkningsgrupper i regionen blitt kraftig undertrykket av staten, og mange identifiserer seg ikke med landet Bangladesh. Kidnappingen var en reaksjon på deres protest mot byggingen av en vei de ikke ønsket, som skulle forbinde Hilltractsregionen til resten av landet.

Det interessante som kom ut av dette var reaksjonene til flere av de som fulgte episoden i Dansk media; enkelte uttrykte glede og stor forundring til bildene som rullet over TV-skjermen. “Vi ante ikke at Bangladesh er slikt et utrolig vakkert land!”

Med mediedekningen av kidnappingene fulgte bilder fra det vakre området, som var en krass kontrast til bildene de vanligvis fikk servert fra Bangladesh. Det måtte altså en ekstraordinær nyhet til for at det ordinære skulle komme til uttrykk.

De fleste bildene vi får se fra land i den såkalte ‘tredje verden’ er knyttet til en negativ nyhetsagenda eller er formidlet av bistandsorganisasjoner og deres behov for å skaffe økonomiske støttespillere i Vesten. Selektiv bruk av visuelle representasjoner overskygger andre sider av det helhetlige bildet, også av de fattige. Når fotografier brukes i kampanjer knyttet til bistand har fokuset en tendens til å være rettet mot den utenlandske organisasjonen som den aktive aktøren. Lokale initiativ og den enkeltes handlingskraft kommer dermed ikke til uttrykk.

Selvsagt er det en del sannhet i bildet vi kjenner fra Bangladesh. Fra et økonomisk perspektiv er landet et av de fattigste i Verden, og skal vi tro ekspertene er det i tillegg et av de mest utsatte for klimaendringer. Allikevel, dette er bare en del av en kompleks og sammensatt virkelighet, og mye går tapt i slike narrativer.

Det var denne motivasjon som fikk Shahiul Alam til å starte fotobyrået Drik i Dhaka i 1989. Han hadde sett seg lei på den negative portretteringen av Bangladesh i internasjonale medier, og at befolkningen ble redusert til representanter for den tredje verden. Den fotografiske bevegelsen var samtidig en reaksjon på at befolkningen i Bangladesh ikke selv hadde tilgang til det internasjonale bildemarkedet, og dermed ikke mulighet til å påvirke hvordan landet ble representert utad.

Initiativet er et av mange verden over som tar opp kampen mot forenklede stereotypier og søker å utfordre dominerende maktstrukturer i internasjonal media. Med tiden har medieprosjektet blitt utvidet til å inkludere også en fotoskole (Pathshala), en fotofestival (Chobi Mela) og en webportal (majorityworld.com) som søker å tilby fotografer fra hele det globale Sør en rettferdig tilgang på det globale bildemarkedet.

Betegnelsen Majoritetenes Verden er ment som en mer korrekt samlebetegnelse enn det arbitrære stempelet ‘den tredje verden’, og søker å anerkjenne denne delen av verden for det den jo faktisk er: majoritetenes verden.

Så hva er det som er i veien med de ovenfornevnte narrativene? Noe av det som ikke kommer til uttrykk er menneskers egen styrke, handlekraft og overlevelsesevne, kreativitet, solidaritet og kjærlighet mennesker i mellom, noe som også ble et aktuelt tema i etterkant av jordskjelvet på Haiti og debatten som fulgte i media. Bangladesh ligger ikke konstant under vann slik man nærmest skulle tro i følge mediebildet. Og vann er, som Shahidul selv påpeker, ikke bare en årsak til flom og naturkatastrofer, men også en kilde til liv, og en helt essensiell del av jordbruket og menneskenes tilpasning.

Bangladesh er som nevnt også et utrolig vakkert land, med en unik kulturell arv, nydelig natur, en stolt befolkning og varme vennlige mennesker. Dessuten finnes ikke bare fattige, men også en middelklasse av betydelig størrelse, så vel som enorm rikdom.

Kunstnere, forfattere og intellektuelle er også en del av bildet i Dhaka som en hvilken som helst annen kosmopolitisk by. Mange av fotografene i Dhaka har dedikert seg til å skape en ny type narrativer der det også finnes rom for å formidle slike aspekter av virkeligheten. Desverre er mer positive og nyanserte portretteringer ikke bestandig like populære i Vesten.

For en tid tilbake portretterte Shahidul den lite kjente Pakistanske samaritanen Abdul Sattar Edhi, som har skapt et utstrakt nettverk av sosiale tjenester på kryss og tvers av Pakistan og utover landets grenser siden 1951. Han har bygget barnehjem, skoler, sykehus og ambulansetjenester så vel som hjem for eldre, mentalt syke og krisesenter for kvinner, alt sammen uten å ta i mot økonomisk støtte utenfra. – Hvorfor vet så mange om Mor Theresa og ikke om Edhi? Spør Shahidul. – Jo, fordi historiene vi hører fra Pakistan i Vestlig media vanligvis handler om terrorisme. Edhis arbeid samsvarer ikke med den etablerte fremstillingen av islamisme; den som skaper overskrifter som selger.

Det aller viktigste poenget her, som jeg håper du sitter igjen med, er at fotografiske representasjoner bestandig må sees i sammenheng med maktstrukturer og dominans. Slik Strauss (2003:74) sier det:

- The first question must always be: who is using this photograph, and to what end?

I den visuelle tidsalderen vi lever i er det helt nødvendig at vi lærer oss å være like kritiske ovenfor fotografiske bilder som vi er til en hvilken som helst tekst, ikke minst fordi den fotografiske industrien er så uløselig knyttet til bistandsbransjen.

Tekst: Maria Sørlie Berntsen

Kilder: Strauss, David Levi. (2003) Between the Eyes: Essays on Photography and Politics. New York: Aperture.

Lagt ut: 26.04.2010. | Kategori: Nyheter
| Comments Off

---