De virtuelle møtene

Deres første filmer turnerte rundt på museer i USA i 8 år. I dag er filmene blant de mest utleide i arkivet til Nordisk Antropologisk Filmforening (NAFA).

Vi møter han på arbeidsplassen, Frode Storaas, på Bergen Museum. Vi er blitt invitert inn på kontoret hans; et middels stort rom inneholdende en god del gjenstander og enda flere bøker. Vi har tatt med boller, Storaas fikser kaffe, og når Rolf Scott ankommer blir det en real hyggestund. Her sitter vi med to svært engasjerte menn, det forstår vi tidlig. Storaas og Scott møttes første gang i begynnelsen av Scott sitt hovedfag, under et veiledningsmøte hvor Storaas var veileder. Deres første film sammen var Magic at Work som ble spilt inn for over ti år siden. Både vennskap og antall filmer de har produsert har vokst siden den gang og de har samarbeidet ved flere anledninger.

Film i stedet for gjenstander

En kunne tro at det å være ansatt ved et museum skulle innebære noe slik som å samle inn gjenstander av historisk og kulturell art og stille disse ut. I dag er det derimot ikke vanlig å dra rundt og samle inn gjenstander for utstilling. Frode Storaas drar heller rundt med filmkameraet og dokumenterer materiell og annen kultur. Antropologi er et visuelt fag og forenes således godt med jobben på museet.

- Scott startet med film fordi han har lyst til å fortelle historier, formidle, og det er det jeg ser på som min jobb her på museet; jeg vil formidle og jeg bruker film til å fortelle historier som går på møtet med folk i deres hverdag og fest. Hvordan folk lever.

Fra skolefjernsyn til YouTube

Storaas ble introdusert til filmproduksjon gjennom å være med på å lage et NRK program fra Sudan i serien Slik lever de der som ble sendt på 70-tallet. Nå jobber han blant annet med å lage en tv-kanal på YouTube, en nettside hvor antropologiske filmer kan presenteres og sees gratis. Per dags dato finnes ikke et slikt tilbud.

- Akkurat som BBC har sin kanal på YouTube, så kan vi ha vår kanal på YouTube.

I motsetning til historier vi får gjennom nyheter i media ønsker Storaas å formidle hvordan folk lever, ikke hvordan de dør. Han ønsker å formidle alternative historier til de media gir oss, av den grunn at nyheter som oftest omhandler unntakstilstander, det er situasjoner som er eksepsjonelle. Storaas’ fokus ligger i det hverdagslige, i mer eller mindre normalsituasjoner.

- Jeg er opptatt av å formidle møter. Møter med folk som bor rundt om i verden, som er forskjellige på veldig mange måter, materielt sett, men hvor vi også finner likhetspunkt mellom oss, det fellesmenneskelige.

Han er opptatt av at de inntrykkene en sitter igjen med etter å ha sett nyhetene, som ofte også blir det generelle inntrykket en har av et land, en plass eller et folk, kan være misvisende i forhold til hvordan situasjonen er til vanlig. Afrika er ikke bare nød og elendighet, og det er ikke selvmordsbombere over alt i Midt Østen.

- Målet mitt er å gjøre tilgjengelig alternative fortellinger om hvordan hverdagslivet er rundt omkring i verden. Slik at når nyhetene fokuserer på Haiti, så kan du gå inn på vårt nettsted og se dokumentasjon fra hverdagslivet før jordskjelvet.

Fjernsynsfag

Scott tok hovedfag i fjernsynsfag ved Universitetet i Bergen og jobbet profesjonelt med dokumentarfilm i ett og et halvt år. Hans første antropologiske film Chea’s Great Kuarao laget han i samarbeid med Edvard Hviding i 1996. Han var, og er fremdeles, svært interessert i film. Ved å lage antropologiske filmer, ved å analysere og bearbeide materialet kan en lære utrolig mye. Scott sammenligner filmprodusering med feltarbeid; kjedelig til tider, spennende, monotont, opplysende, lærerikt og vanskelig – alt på en gang.

– Det er virkelig et kompakt feltarbeid altså, det å lage film og spesielt hvis du er med en antropolog som har arbeidet lenge på et sted. Da kommer du rett på innsiden av alt og du er midt i smørøyet. Og så har ting en tendens til å skje foran kameraet. Etterpå, når du redigerer, er det som et lite feltarbeid i seg selv, for du blir veldig godt kjent med kontekster, personene, med stedet og med folket gjennom å redigere en slik film. Det er nesten sånn at når du ser de så får du lyst til å gi dem en klem, for du blir så utrolig godt kjent med dem.

- Du blir veldig bevisst tilstede gjennom linsa… Det er deltakende observasjon opp i mente!

Frode Storaas

En fordel med film i forhold til tekst er at førstnevnte er mye mer assosiativt. En film kan sette i gang mange tanker og assosiasjoner som er utenfor historien. Således åpner film opp for mange og variable tolkninger og inntrykk. I tillegg har film mye større nedslagsfelt enn en artikkel. Mens en artikkel ofte har et relativt lite antall lesere, kan man nå tusenvis med film. Dessuten får flere filmer et slags eget liv og spres til mange gjennom kopiering.

Ingen publiseringspoeng

Det er et par ting det er greit å være klar over før man velger å lage antropologisk film, særlig om man ønsker anerkjennelse på arbeidsplassen. Man får nemlig ingen publiseringspoeng for å lage film. Disse får man kun ved å publisere artikler og bøker. Etter hvert er det imidlertid mange ved institutt for sosialantropologi i Bergen som har vært med på å lage film, men få har så mange filmer på merittlisten som Storaas og Scott. At man ikke får noen anerkjennelse for det er frustrerende, forteller Storaas.

- Om du vil bli professor, da er det dumt å kaste bort tida på å lage film

Frode Storaas

Noen hevder at visuell antropologi ikke passer inn som fag i akademia. Etnografi begynte som et deskriptivt fag på museet, forteller Storaas. Man fokuserte på det konkrete og brukte gjenstander og tablåer for å formidle hvordan folk levde. Innenfor akademia utviklet faget seg til å bli mer og mer abstraherende, teoretiserende og generaliserende. Det er mye tankevirksomhet som ligger bak produksjonen av en antropologisk film, men både publikum og filmskapere må stadig forholde seg til det konkrete audiovisuelle og analysen er ikke alltid like tydelig, forklarer Storaas.

- Making Rain - har du sett den? Den har slått veldig godt an i antropologiske miljøer. Det er blant annet, tror jeg, fordi den tar opp temaer som treffer og passer inn i temaer for antropologisk undervisning; kjønn, lokal politikk, forholdet mellom tradisjon og det moderne… Den er laget mer som en artikkel i den forstand at den viser en del abstraksjonsnivåer og refleksjon. Men på mange måter har jeg mer sans for Our Courtyard, den kinesiske filmen min. Den er ikke antropologene så fornøyd med fordi de ikke synes den er eksplisitt analytisk.

Å erstatte den tradisjonelle vitenskapelige artikkelen er imidlertid langt fra noe mål, påpeker Storaas. Det er begrensninger med film som språk, akkurat som det er begrensinger med annen tekst. Så det er ikke enten eller, det handler heller om å utfylle hverandre. Men den komparative analysen kan man gjøre med film også. De første filmene Storaas og Scott jobbet sammen med i 1999, Magic at Work og The Cactus League, gjør nettopp det. De handler om troen på magi blant fiskere i Nordsjøen og baseballspillere i USA, og har altså turnert rundt på museer i USA i åtte år. Stadig får Storaas og Scott invitasjoner til å delta med filmene sine på filmfestivaler verden rundt.

Publikum og undervisning

I likhet med antropologien som fagdisiplin har antropologisk film stor spennvidde i forhold til forskningsfokus. Når det gjelder publikum er det imidlertid noen forskjeller som både Storaas og Scott ønsker å utnytte formålsrettet. I motsetning til tekst gir film for eksempel mulighet til å gjøre egne observasjoner, og utgangspunktet for antropologi er nettopp det visuelle. Det er observasjon. Deltakende observasjon. Og man skal lære å pakke ut meningen. Scott har tidligere brukt antropologisk film i undervisning av masterstudenter før de skal ut på sitt første feltarbeid.

- Det finnes jo veldig mange okei filmer i NAFA-arkivet, som man kan få i gang gode antropologiske diskusjoner rundt. Det kan kanskje gjøre at man er litt mer forberedt når man drar ut på feltarbeid. Feltarbeid kan være veldig kjedelig til tider, det kan være monotont. Så kanskje nettopp der du ikke ser noe – der det er monotont – begynner det plutselig å åpne seg opp noe, og så ser du andre dimensjoner.

På videregående skole har man også antropologi som fag. Scott holder med på et konkret, framtidig prosjekt hvor tanken er å lage nettbasert antropologisk film hvor samme filmmateriale er rettet mot både ungdomsskolen, videregående skole og universitetet. Dette er en måte å knytte forskning direkte til grunnskolen. Han ser for seg at i tillegg til filmene så skal det være tekster som informerer lærere om hva filmene handler om og hvordan de kan jobbe med dem.

- En antropologisk film behøver ikke kun å brukes i samfunnsfag. Du kan vise den i engelskundervisning eller spanskundervisning, og de kan skrive et essay om den. Da kombinerer du jo for eksempel kulturforståelse med språkundervisning.

Nordic Anthropological Film Association

NAFA har sete i Bergen og er i utgangspunktet nordisk, men strekker seg over hele verden. Dette er hovednettverket innenfor visuell antropologi, og det ble startet på 70-tallet. En av filmforeningens viktigste oppgaver har siden da vært å bygge opp et arkiv for antropologiske filmer. I dag er det over 300 titler i arkivet. Det arrangeres også en årlig filmfestival og konferanse hvor etnografiske filmer vises og diskuteres. Storaas forteller om NAFAs begynnelse.

- Henning Siverts her på huset var med og startet NAFA. Han var den som begynte å vise film til studentene på antropologi fra 16mm ruller. NAFA er en viktig base internasjonalt for visuell antropologi. Gjennom filmfestivalene og konferansene de arrangerer og Newsletteret, leder de an i veldig gode diskusjoner som ikke minst har gått mellom antropologi og dokumentarfilm.

En egen sjanger

På mange måter kan en antropologisk film virke ganske lik en dokumentarfilm. Hva er det egentlig som skiller de to rent filmatisk? I følge Storaas er det ingen klare skiller. Allikevel er det mange faktorer som spiller inn i produksjonen av en dokumentarfilm som ikke er til stede i en antropologisk film, og omvendt.

- Jeg tror det går på måten filmen er laget på. I fjernsynsdokumentar, der er det gjerne et større team og derfor har de ikke økonomi til å være lenge et sted, så de prøver å forberede opptak gjennom et manus, sånn at når de drar et sted vet de hva de skal filme. De planlegger og ”stager” filminga. De løfter kameraet for å få noe som skal inn i den planen de allerede har.

Scott legger til at dokumentarfilmer som er ment som program på TV ofte blir laget med tanke på underholdningsverdi og at dramaturgien ofte da vil styres ut ifra dette målet. Når han filmer går han inn for at det skal ligge en slags ærlighet i at det som skjer, det skjer. Han legger også vekt på at når et dokumentarfilm-team reiser ut for å filme, reiser de ofte til steder med enormt mye antropologisk informasjon, men at denne informasjonen blir oversett fordi filmskaperne er ute etter å fange det som er oppsiktsvekkende.

- Det gjør at når jeg skal redigere slike filmer, og de skal brukes som antropologiske filmer, er det nesten irriterende fordi alt bildemateriale var filmet med tanke på det spektakulære.

Regissørens makt

Når en antropologisk film lages er det vanlig å ha veldig løse ideer om hvordan filmen skal bli. Filmene blir således til ettersom hendelser forløper seg. Antropologen eller filmskaperen reiser av gårde med videokameraet i sekken uten et manus. Selv om man kan ha og kan utvikle konkrete tanker om filmens form før filmingen og underveis som man forsøker å følge opp, er det først i redigeringsprosessen at en bestemmer seg for hvordan historien skal fortelles. En slik måte å filme på handler om at filmskaperen gir noe av makten fra seg. I følge Storaas unngår mange antropologiske filmskapere intervjuer av samme grunn. Igjen bruker han et eksempel fra filmen Our Courtyard, der hovedpersonen faktisk fikk veldig mye av regien i filmen:

- Kameraet går opp, og han hadde kanskje noe å si. Av og til hadde han det, og av og til hadde han ikke, men når kameraet var der kunne han plutselig begynne å fortelle oss en historie.

I dokumentarfilmer er det ofte lagt til ekstra lydspor med både musikk og kommentarer. For mange antropologiske filmskapere er det viktig å kun beholde det originale lydsporet for å kunne presentere det autentiske lydbildet av virkeligheten.

- I alle mine filmprosjekter forsøker jeg å være bevisst på at du som ser filmen får en opplevelse av å være til stede i situasjonen, at du er med på mine møter med folk og deler mine erfaringer. Our Courtyard er filmet veldig bevisst på en sånn måte, at du er til stede i situasjonen. Ved å unngå å hoppe mellom ulike kameravinkliner, frem og tilbake, blir seerne klart posisjonert. Det er flere slike filmatiske valg som antropologiske filmskapere prøver å være bevisst på. Målet er å formidle et virkelighetsnært, realistisk og autentisk møte med mennesker, selv om utsnittet i tid og rom er valgt av personene bak kameraet.

Visuell antropologi i Bergen

Universitetet i Tromsø er det eneste stedet i Norge hvor det tilbys et eget masterstudie i visuell antropologi. Men det er flere som spør om mulighetene for å studere visuell antropologi i Bergen, forteller Storaas.

- Vi er markerte innenfor visuell antropologi. Altså, alle tror at vi har undervisning. Jeg får mange forespørsler fra studenter, særlig fra utlandet som lurer på om ikke de kan bli studenter hos oss.

Scott har også fått slike henvendelser, og mener at det å gi studenter innsikt i det visuelle er veldig viktig for å få kunnskap om hvordan en kan bruke og lage film. Det trenger ikke å være et eget masterprogram, slik som i Tromsø. Det er jo ikke sånn at alle ønsker å bli filmskapere, eller filmanalytikere påpeker Scott. Det går for eksempel an å ha kurs i hva film er, hvordan bruke film på feltarbeid og hvordan bruke film i presentasjoner. I forhold til det praktiske er det veldig små grep som skal til for å gå fra å være amatør til å bli brukbar, mener Scott.

- Fra mitt syn så føler jeg nesten det er tåpelig at man ikke har kurs i filmkunnskap. Det blir nesten som å stikke hodet i sanden og ikke se virkeligheten der ute. Du kan dra til den fjerneste avkroken – også finner du internett. Folk ser filmer og forholder seg til en global medieverden uansett hvor man er nå. Det går nesten ikke an å komme unna – muligens en liten avkrok i Papua Ny Guinea eller noe sånt. Muligens. Men jeg er ikke sikker på det heller.

Har Storaas og Scott et ønske om å få et fag som visuell antropologi i Bergen også, lurer vi på. Storaas er kjapp med å returnere spørsmålet. Kunne vi ønske oss det? Ja, det kunne vi. Dere får etterlyse det, oppfordrer Storaas. Men kunne Storaas og Scott tenke seg å engasjere seg for å få det til? Ja, er svaret. Hvis forespørselen kommer. Hvis interessen er der.

Tekst: Camilla Aa. Jensen

Eilin H. Torgersen

Tove Lise Inderberg

Lagt ut: 30.04.2010. | Kategori: Nyheter
| Comments Off

---