Jeg vil være med! Hvorfor skal jeg stå her i gangen når alle de andre får farte av sted?
Til Bangladesh, Peru, Israel, Spania, Kenya, USA, Tyrkia, Malawi, Libanon, Kina eller til andre steder i Norge. Og så til RIPABLIK BLONG VANUATU. Mitt fødested.
Jeg trenger ikke et eget sete på flyet. Sett meg gjerne sammen med kofferter og bager. Om det blir vanskelig med det flyet, så send meg på et lasteskip eller et tog. Det gjør ikke noe at jeg blir litt forsinket. Så lenge jeg får komme til min RIPABLIK. Mitt Ambrym.
Jeg vet at jeg ikke er en antropolog, men alt snakket om visum, flybilletter, malariatabletter og vaksiner, gir meg feber. Det trommer inne i meg. Jeg føler treet i meg riste. Uroligheten i kroppen prikker og gjør at jeg får lyst til å rulle ned trappen eller ta en tur med heisen. Kanskje har jeg reisefeber?
Jeg er klar. Jeg kan språket og jeg trenger ingen vaksiner. Faktisk kan jeg stikke når som helst; Ta meg med.Jeg har faktisk hørt rykter om at jeg er en kjendis der nede. Eller i alle fall atingtinger generelt. Vi symboliserer tradisjon og nasjonal integritet i den moderne verden. Jøss, det høres flott ut. Jeg er noe i RIPABLIK BLONG VANUATU. Jeg betyr noe!Men kanskje må jeg innse at jeg kommer til å stå her. Bom stille. Mens de andre drar på juleferie og lader opp til den store reisen, kommer jeg til å stå her, også over nyttår.
Men kanskje tenker de på meg. De Vanuatu-reisende. Kanskje kan de ta med en atingting til meg? En venn. Han trenger kanskje ikke å være like stor som meg. Alt jeg trenger er en liten miniatingting som kan fortelle om trommelivet i Ambrym. Trommes det en ny rytme, en ny klang?
Ja, er mine jungeltelegrafvenner der fremdeles?
- Atingting